Rapporter fra Sagaøya

26/03/2010

Dårlige investeringer

Filed under: Bare bilder, Island, recession-art — Tags: , — Jo Straube @ 20:34

Filed under: Island, recession-art, skilt — Tags: , — Jo Straube @ 14:57

21/03/2010

Aaah…

Filed under: Island, recession-art, Reykjavik — Tags: , , , — Jo Straube @ 14:20

Sikkert en kort, men gledelig trøst å pisse på finansvikingene. Pissoiret på nattklubben Sodoma er vel etter hvert blitt det som er best kjent utenfor Island.

04/03/2010

Det nærmer seg en folkeavstemning

Filed under: Demonstrasjon, recession-art, Reykjavik — Tags: , , , — Jo Straube @ 19:55

Nå som vi trodde det ikke skulle bli noe av. Spørsmålet er ikke om det blir et NEI TIL ICESAVE, men et lite pipestemme-nei, eller et stort NEI! Så nå males det plakater og bannere i garasjer og overalt. Det er lovet stor demonstrasjon på lørdag. Da skal «Gatas parlament» opprettes. Dette skal bli spennende. Merker det bygger seg litt opp nå, med internasjonal presse og Tri Nguyen (!) til stede.

27/02/2010

Filed under: Island, recession-art, Reykjavik — Tags: , , , — Jo Straube @ 19:10

– Drømmen min er å dekke det med lava, og lage det til et minnesmerke om Icesave, forteller en av aktivistene om operahuset i bakgrunnen. Det ble elskverdig nok skjenket Island som en gave fra «finansvikingene». Men siden de plutselig ikke kunne betale for å bygge operahuset ferdig, tilalt den kostnaden staten.

13/02/2010

”Burn Jón Asgeir, burn!”

Jeg har syklet frem og tilbake mellom sentrum og lærerskolen. Fra diskusjon om utdanning og barnas fremtid, til gjengen som har jobbet med det nye lovforslaget som blir levert inn på mandag, tilbake til lærerskolen og latteryoga, og til slutt ned til Austurvöllur og ny demonstrasjon. Det er jo en ny lørdag. Jeg låser sykkelen et sted det står en gjeng og deler ut gratis mat -”Food,not bombs”.

Jeg får meg litt mat og snakker med en av dem. Det er den andre gratis lunsjen i dag (”nothing like a free lunch” – twice!).

Når jeg sier jeg er på vei til demonstrasjonen, får jeg kontant svar:
– Før var vi med dem og demonstrerte, men de er så høyrevendte. De vil bare ha tilbake pengene sine, ellers vil de ha det samme systemet som før.

Jeg tenker det er et interessant perspektiv, og at det er bra det er noen som holder på ideologiene selv når det stormer litt rundt ørene. Hun jeg snakket med bor i et okkupert hus. Seks måneder gikk det før eieren fikk med seg at det bodde noen der. På mandag skal de visstnok bli kastet ut.

Vel framme på Austurvöllur er Birgitta Jonsdottir fornøyd.
– Folk begynner å bli sinte igjen nå. Det er bra.

Det er altfor mye å skrive om, det skjer mye her på Island. Ting jeg ikke får vært med på direkte, men bare hører om gjennom nyhetene og gjennom folk, som for eksempel at lån i utenlandsk valuta ble funnet ulovlig på fredag, noe som er en stor seier for mange. Men det er også så mange ting jeg får med meg, som jeg ikke rekker å skrive om. Notatblokka og word-dokumenter inneholder mer og mer som jeg ikke klarer å få unna. Derfor blir dessverre bare små glimt på bloggen. Det er særlig de mest spennende tingene, de som krever litt ekstra kildearbeid, som blir liggende usett fordi det tar for mye tid å gjøre ferdig nå. Derfor gleder jeg meg litt til å komme hjem en uke, og unngå at jeg får mer stoff på en stund…

Islandsk barneoppdragelse anno 2010?

En museumsnatt og en sta jævel

Filed under: Island, recession-art, Reykjavik — Tags: , , , , — Jo Straube @ 18:01

I går kveld var det «Museumsnatt» i Reykjavik. Alle museene var åpne til midnatt, det gikk gratisbusser mellom dem (men vi kjørte bil), det var små konserter osv. En fin kveld. På Nordens hus – der skandinaver kan komme å lese skandinaviske aviser, låne bøker på skandinaviske språk og feire 17. mai – var det utstilling av luer (en dame som har strikket en lue for hver uke gjennom et år – alle var forskjellige. Jeg falt for en teletubbielignende babylue!), jazzkonsert og en utstilling om «Islands demonstrant» (beklager bildekvaliteten).

En sta jævel: Helgi Hóseasson som døde i fjor var kjent over hele Island for sine protester. Fra 1962 og til han døde! Han ble visstnok kalt “Islands demonstrant”, og sto på gatehjørnet utenfor huset sitt hver dag (det er ikke så langt fra der jeg bor, og det er visstnok Islands mest kjente gatehjørne). Han protesterte mot kirka, rettsapparatet og staten. Han er også kjent for å ha kastet skyr på presidenten, biskopen og parlamentsmedlemmer da Alltinget åpnet i 1972. Tror han er Islands svar på Ole Koppreitan, men jeg tror ikke han var like blid som det ”Ole Kopp” er.

12/02/2010

Slipsknute på 1-2-3

Filed under: Island, recession-art, Reykjavik — Tags: , , , — Jo Straube @ 18:14

Da var det helg. Tenkte kanskje noen skulle ut og gjøre seg fine. Derfor dette veggmaleriet fra 101 Reykjavik.

09/02/2010

HELVITIS FOKKING FOKK!

Filed under: 6x6, Island, recession-art — Tags: , , , , , — Jo Straube @ 12:33

Det begynte som et veddemål, nå forteller han og sønnen Islands historie gjennom tegneseriemalerier.


Guðmundur Atlason
Arbeidsledig mediamann og tidligere eier av bygningsfirma (45), Kópavogur

Atli Guðmundson
Arbeidsledig etter fullført videregående (21), Kópavogur

– Dette skiltet fikk stor oppmerksomhet. Han ville ikke prate med media, og det eneste han svarte når han ble spurt, var ”everything is fucked up”, forteller Guðmundur Atlason der han viser meg et av de mest kjente bildene han og sønnen har malt. Det er en ubarbert ung mann med et skilt som sier ”HELVITIS FOKKING FOKK!”

– Skiltet sier det hele, skyter sønnen Atli inn.

Bildet er malt etter et kjent svarthvittfoto som ble tatt under en av demonstrasjonene og ligger på internett. De har malt skiltet med alle de faktiske feilene som på originalen. Detaljnivået er ekstremt.

– Jeg ringte ham og sa jeg og sønnen min hadde malt et bilde av ham, og at han kunne få en kopi av det. Det ville han gjerne. Så jeg brukte to timer på å overtale ham til å møte meg med media. Han ville ha bildet, men ikke snakke med media.

Dette bildet er ett av 16 tegneserieaktige malerier de har malt om Islands historie. Fra de norske vikingenes ankomst til øya, til IMFs. Alle skal ha en betydning.

– Dette er det nyeste bildet i historien. Han her representerer de 300 spartanerne. Vi er 300 000. Så vi må stå sammen mot alle de andre nasjonene i verden.

Guðmundur peker mot FN-bygningen på det bakom spartaneren, og forklarer valget av FN-bygningen med at ”nesten alle er mot oss, vi er jo ikke så populære nå”.

”This is what I do. Drink coffe, paint, smoke cigar”. Han har alltid hatt hektiske jobber, og hadde toppjobb i mediebransjen før han startet et bygningsfirma i Romania med sine to søstre. Da det gikk konkurs på grunn av terrorloven som ble tatt i bruk mot Island, begynte han å male. Innimellom gjør han noen småjobber som ikke tar så mye tid og han skriver på en tv-serie sammen med en venn. Den skal snart presenteres. Men først og fremst er han fulltidsarbeidsledig og maler på fulltid. Han ser for seg å bare male i framtiden. Jeg er ferdig med det andre, sier han.

– Da jeg startet på ordentlig i mars 2008 ble jeg så rolig, som jeg aldri har vært før i mitt liv. Når du får den følelsen i alder av 45 år, endrer perspektivet seg. Denne julen er første gang jeg har riktig gledet meg over jul. Hadde ikke lyst på nye klær eller ting.

Tidligere har han alltid kjøpt lykke for penger, forteller han. 3000 originale filmer og et eget hus for hjemmekino som han nesten aldri brukte. Dyr stereo.

– Men jeg drømte om det, og derfor skaffet det. Det var en søken etter en lykke som kommer ”når jeg har det eller det”. Problemet for islendingene er at hvis de vil ha noe, bare skaffer de det. Derfor ble det et problem at man fikk kastet lånene etter seg – da kunne man kjøpe alt. De med mest penger kjøpte leker i andre land, som selskaper og sånn.

Da Atli gikk ut av videregående for ett år siden, gikk han, med unntak av et par jobber i farens firma, rett ut i arbeidsledighet. Han har ingen hast med å finne jobb eller begynne å studere, men er for tiden fornøyd med å male sammen med faren.

– Det er ofte litt hardt å både jobbe sammen og bo sammen, men det går greit sier han.

– Ja, det går bedre. I starten var det ganske hardt! forteller pappa.

De var mye uenig om hvordan de skulle gjøre det, men kom til et system. De kaster ideer frem og tilbake, forkaster dem og jobber videre med noen. Det har vært en vei som ble til underveis, og lærdommen har kostet.

– Vi bruker dyre spesialpensler for å få til detaljene. De kan ødelegges på en dag eller en uke, om man ikke behandler dem riktig. Nå har vi funnet ut hvordan vi får dem til å vare lenge, forteller far.

– Når vi hadde vært på butikken og kjøpt pensler 5-6 ganger sa de ”ikke la dem være for lenge i vann, da blir de ødelagt”. Det sier de nå?! Vi lot dem jo alltid stå i vann, sier sønnen.

Kunstnertilværelsen har kostet. De gjør det ikke for penger.

– Printene er ganske dyre, og de er ganske deprimerende å se på. Hvem vil ha banneord på veggen? ”Helvetes fucking fuck”, liksom. Nei, da må man finne en helt egen stil, og folk vil måtte kjøpe bildene. Og det er vanskelig når man er uutdannet og ikke engang vil selge originalene. I’m a tourist, sier han og ønsker bare bildene kan hjelpe til med at folk ser mer positivt på islendingene.

– Vi ser ikke på oss selv som ofre, vi gir ikke noen skylden. Vi vil bare ha en fair deal.

– Det begynte som et veddemål. Jeg var på en utstilling med pop-art, og sa til en venn av seg ”jeg kan male sånn”. Han trodde ikke på meg, så jeg måtte vise ham.

Hittil har det blitt både utstilling og nettside.


Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.